Våre historier

Hei der, A-peeps. For Addisons Awareness Week, Jeg trodde vi ville dele litt om Addisons reise.

Det hele startet en gang i juni 2018. Ghost ville ikke spise, og for en mobber ikke å spise, noe er definitivt oppe. Først, man trodde han hadde dårlig rygg. Fem dager på, og han hadde fortsatt ikke spist noe, så det var på tide med en blodprøve. Blodprøven skulle ta omtrent 20 minutter, så mens vi ventet, vi tok Ghost en tur nedover gaten. Da vi kom tilbake til veterinæren, han tok ganske bra ledelsen ut av hånden min og sa at Ghosts nyrer ikke virket. Verden min stoppet der og da. Jeg har ingen tobeinte barn, mine firbente hårete barn har alltid vært sentrum i min verden, slik du kan forestille deg, dette var ødeleggende. Uansett, Jeg vil prøve å holde dette så kort jeg kan. Jeg lot ham være hos veterinærene, fikk en telefon i løpet av en time, og ble fortalt at det var sannsynlig at han hadde Addisons sykdom. Jeg er som WTF er Addisons sykdom!!! Ghosts oppdretters foreldre avlet Bullies før henne, og hun hadde ikke hørt om det, så dette må være ille. Slik som det er i disse dager, rett inn på Google. Det var så mye informasjon å prøve å gi mening om, det var ganske tøft. Etter hvert, vi ble satt inn i CARE Facebook-gruppen og så langt Addison går, det var det beste noensinne. Vi startet på nettbrett, hadde en ny krise, og endte til slutt til den månedlige injeksjonen og har ikke sett tilbake. Mens jeg fremdeles er veldig våken om Ghosts helse, Jeg er så mye mer komfortabel med hvordan Addisons kan kontrolleres med riktig medisinering. Jeg leste alt jeg kunne få tak i å prøve å forstå hvordan jeg kunne få mest mulig ut av gutten min som hadde denne sykdommen. CAREs dokumentside er stedet for all denne informasjonen. Deretter, hvis jeg hadde spørsmål eller spørsmål, Jeg vil legge det ut til gruppen, og hva kan jeg si om Addisons familie, vel ord kan ikke beskrive hvor fantastiske de alle har vært. Denne reisen ville vært så mye vanskeligere, og det er jeg 100% at vi ikke ville være der vi er i dag hvis det ikke hadde vært for dem og lavdoseprotokollen. Så, lavdoseprotokollen, vel, det er en læringsopplevelse i seg selv, men når du først har hodet rundt det, det er uten tvil veien å gå etter min mening. Spøkelse startet, i henhold til vekten på 1.3 ml Zycortal og er nå på 0.45 ml. Veterinæren min har vært fantastisk med å komme til enighet med dette, og sier han, “Jeg vet at produsenten sier at han burde ha en høyere dose, men jeg kan se i hans oppførsel og i blodprøven at resultatene ikke lyver. " Hvis jeg hadde noen råd til noen som har nye med Addisons, Jeg vil si gå til denne gruppen med spørsmål du har, lære å lese blodprøveresultatene, og juster medisinen deretter (hvis jeg kan gjøre det, kan noen gjøre det) og du er A-hund vil være tilbake til det normale på kort tid.

Apropos tilbake til det normale, like før Ghost ble diagnostisert, han hadde nettopp begynt å ri på baksiden av Canam 3 motorsykkel på hjul. Åpenbart, dette stoppet en stund i løpet av den første delen av diagnosen, men nå er det ingen hindring for ham. Hvis det ikke var for hans medisinske etikett og hvis du ikke fortalte det til noen, de ville aldri vite at han har en sykdom. Samt våre vanlige hyppige turer, vi har vært på Pink Ribbon -turen, syklistene mot mobberne sykler, og den siste var innsamlingsritt for Country Fire Service. Som alltid, Ghost er en massiv hit for alle, tar alt i skritt, og mister all oppmerksomheten han får. Sent i fjor, vi ble også akkreditert av Therapy Dog Services som et fellesskapsteam for besøkende. Sånn som det er nå, vi har hatt et halvt dusin besøk på et sykehjem, men i år lover å være fantastisk, og vi gleder oss! Vi forventer å bli brukt til noen spesielle besøk, spesielle arrangementer og opptredener til steder som Ronald McDonald-huset, Kreftrådet loger, universiteter rundt eksamenstider, ungdomsdomstolene, og hvor ellers vi kan sette smil på ansiktene. Det er en enorm seier for alle involverte fra Ghost selv, menneskene vi kommer over, Addisons samfunn, og rasen Bull Terrier (som er ganske ofte og unødvendig veldig misforstått).

Ghost er veldig mye en del av familien vår og deltar i det meste vi får opp til. Vi går opp elva, som han absolutt elsker, og han blir til og med invitert til lunsj sammen med resten av familien. Han er en så søt herre.

Så på avslutningen, Jeg antar at meldingen min er denne, hvis du har en hund som har fått diagnosen Addisons, du driter deg først, Jeg vet jeg gjorde det, men trekk pusten dypt og med den rette sinnsrammen, å ta hensyn til all tilgjengelig informasjon, stoler på denne fantastiske gjengen, stiller masse og mange spørsmål, du VIL komme igjennom dette, og du og hunden din kan gjøre alt og være hva du vil. Se på Ghost, en brille iført, samfunnet besøker Bull Terrier som sykler på baksiden av en motorsykkel og smiler på ansiktene til alle han møter. Jeg tror det er en ganske god ting. A-hunder rocker!!!

Uansett håper jeg at dette har fått et smil på ansiktet ditt og ikke bekymre deg, det er definitivt et lys i enden av tunnelen.

Masse kjærlighet og store Bully -klemmer til dere alle.
Jarrod og Ghost

Ghosty Rider - Typisk Addisons
Klikk på bildet for å forstørre

 

! Rull ned, og du vil også finne historien hennes auf Deutsch og en Español!

I februar 2016, Jeg bodde i Cholula, Mexico, med mine tre hyrder (Tysk og belgisk, alt reddet) da en venn ringte meg at hun hadde funnet en liten valp i en lukket søppelsekk, nær kvelning. Så, jeg gikk, plukket opp den lille bunten, og presenterte henne for veterinæren min.
Fire uker gammel, noe om en kilo. Vi fant umiddelbart en familie som var villig til å adoptere henne, så hun ville bare bli noen dager til denne familien ville gå for henne.

Ja ... bare at det aldri skjedde.

Hun tilpasset seg raskt livet mellom de store hyrdene og vokste raskt. Elevene mine kalte henne ‘Piña’, og hun vant alles hjerter, men ingen adopterte henne. Hun var virkelig modig, fryktløs, og intelligent valp, så jeg begynte på treningen hennes. Hun var strålende i lydighet, og så liten som hun ble sammenlignet med hyrdene, hun var modig og ‘sterk’ også i beskyttelsesarbeid. Etter 6 måneder med meg, Jeg erklærte henne for min offisielt, og vi startet opplæring i søk og redning, som vi hadde lagt merke til at hun var veldig i stand til å jobbe med nesen.

Hun var den eneste kryssrasen i treningen, men etter noen negative erfaringer, endelig fant vi en trener fra Røde Kors som så potensialet hennes. Hun ble sterkere og krevde henne mange ferdigheter. Hun lærte raskt og vi så imponerende resultater. Etter en tung treningsøkt, om natten la jeg merke til at hun lekker urin og hun virket mer sliten enn vanlig, så dagen etter dro jeg til veterinæren min for å sjekke om hun hadde infeksjon. Negativ. Vi ga henne noen dager med hvile, og hun var tilbake til det normale. En uke senere, hun kom tilbake til trening og det samme skjedde: trett, lekkende urin. Der, veterinæren min la merke til at pulsen hennes var veldig lav, så hun ba meg gå til en stor klinikk for å sjekke hjertet. De gjorde et ekko av hjertet hennes, mageregionen, blodarbeid, det komplette programmet.

Da jeg gikk tilbake for å hente henne, kardiologen sa at hjertet hennes var sterkt "overarbeidet", så vel som nyrene hennes, så dette kan være årsaken til at hun lekker urin og tretthet. Hun fortalte meg at hun mistenkte Addisons, ettersom elektrolyttene hennes var litt av, men ikke så sterk som den kan være. Piña tok en sprøyte med Dexamethason for to uker siden fordi hun ble stukket av noen bier, så den definitive testen for Addisons kunne vi ikke gjøre før fire uker senere. Men hun var veldig syk og vi bestemte oss for å prøve å stabilisere henne med IV væsker så lenge som mulig for å gjøre testen.

Etter noen dager med væskene, situasjonen hennes ble verre og alle veterinærene på klinikken, sammen med veterinæren min, bestemte seg for å starte behandling for Addisons da Piña var svakere hver dag. Da vi begynte med prednison og fludrokortison (Astonin), hun var seg selv noen dager senere, med alle bivirkningene av Prednison, men aktiv, sterk puls, og hennes glade jeg.
I løpet av ukene, vi reduserte prednisonen og hun gikk tilbake til søk og redningstrening, glad glad glad. Hun var halvannet år gammel på den tiden. Hun ble stabil, Jeg ble vant til å administrere medisinen hennes, og endelig, vi hadde våre første søk og redningsarrangementer, hvor hun fikk oppmerksomhet på grunn av sin utrolige glade natur og sterke arbeidsvilje.

Vi spesialiserte oss på høyfjellsredning og kollapsede hus, hvor vekten hennes (18 kilo) er en stor fordel sammenlignet med hyrder eller labradorer og deres vanlige vekt. Så, Piña og jeg lærte tauarbeid også.

I fjor sommer flyttet vi fra Mexico til Ecuador, hvor vi fortsatte å trene, men plutselig (og uventet), Jeg fikk tillatelse til å jobbe med hundene mine på college, med elevene. Piña er en søk- og redningshund, men ikke en terapihund som to av mine eldre, så hun var akkurat som en backup. Men, på grunn av en hetebølge, en av terapihundene kunne ikke gå på kurs med meg noen ganger, og vi tok Piña ... og hun tilpasset seg raskt. Nå, noen måneder senere, hun er elsket av studentene og en stor del av høgskolen og en favoritt på skoleutflukter og arrangementer.

I 2 år siden hennes diagnose måtte vi justere medisinen hennes bare to ganger, Jeg har alltid med meg Prednison overalt hvor jeg går, men i tillegg er hun en vanlig søk- og redningshund og snart terapihund. På fritiden går vi på tur i fjellet, bade i elva, eller bare gå rundt på sykkel. Hun gjør absolutt alt en ikke-Addisons hund ville gjort, bare med overskudd av energi.

Mine ecuadorianske veterinærer bruker henne som et eksempel for sine veterinærstudenter siden de aldri har sett en Addisons hund før.

Tysk oversettelse

I februar 2016 Jeg bodde i Cholula, Mexico, med min 3 adopterte gjeterhunder (tysk og belgisk), da en venn ringte meg, at hun hadde funnet en bitteliten valp i en lukket søppelsekk i veikanten, rett før kvelning. jeg gikk, plukket opp den lille bunten og introduserte henne for veterinæren min. 4 uker gammel, omtrent en kilo. Vi fant familie stort sett med en gang, hvem hun ønsket å adoptere, men måtte likevel organisere noen dager før de ble hentet. Jaja, det skjedde dessverre aldri.
Hun ble raskt vant til livet med de store gjeterhundene og vokste lykkelig. Elevene mine ga henne navnet PIÑA (Også ananas), fordi vi bare skulle gjennom frukten. Hun vant alle, men ingen adopterte henne.

Hun var en veldig modig en, sterk og ekstremt intelligent valp/unghund, så jeg begynte, å trene dem. Hun var god på lydighet/underkastelse og – til tross for at hun var så liten sammenlignet med gjeterne – var hun også veldig modig og dristig i vaktholdet.

Til 6 Måneder med meg ble hun offisielt 'min' og til slutt begynte vi også å trene redningshunden hennes, siden vi hadde lagt merke til hennes utmerkede bruk av nesen. SELVFØLGELIG var hun den eneste blandingen på trening, og dessverre endte vi opp med en trener, som trodde hun var ute av stand, Bare enkelte stamtavlehunder kan gjøre det. Endelig fant vi "vår" trener, som så potensialet hennes, så det gikk opp veldig raskt og hun overrasket oss ofte med sine ferdigheter.

Jeg er august 2017, etter en veldig intens treningsøkt, jeg la merke til, at hun var tydelig utslitt, litt lekker og bare ikke den glade villgrisen som vanlig. Jeg dro til veterinæren min neste dag med mistanke om en blæreinfeksjon, negativ. Hun fikk en pause i noen dager og var stort sett tilbake til det normale. Det samme skjedde på neste treningsøkt: total utmattelse, urininkontinens. Denne gangen merket veterinæren min en ekstremt lav puls og henviste oss til en klinikk for en kardiologisk sjekk. Der gjorde de en ultralyd av hjertet, abdominal ultralyd, blodtelling, EKG osv., hele programmet. Da jeg ville hente henne der etter jobb, legen fortalte meg, at hjertet og nyrene er totalt overbelastet, det er grunnen til utmattelsen og inkontinensen. Legen mistenkte Addison på grunn av en lett elektrolyttubalanse, men tett på grunn av et bieangrep 2 Vi kunne ikke gjøre ACTH-testen uker før, vi måtte 4 Vent uker... så vi bestemte oss, å stabilisere dem med infusjoner for å kunne gjøre testen. Dessverre, til tross for infusjonene, ble hun gradvis verre, så alle de involverte veterinærene bestemte, at hun ville bli behandlet på Addison. Vi startet med prednisolon og fludrokortison (Astonin) og etter noen dager var hun nesten sitt gamle jeg igjen. I ukene som fulgte reduserte vi prednisolonet, som et resultat forsvant også bivirkningene, men hjertet var stabilt og hun var aktiv igjen. Jeg ble vant til medisinhåndtering og lærte, lyttet til hjertet hennes selv, og til slutt kom vi tilbake til redningstrening og hadde snart våre første oppdrag, hvor hun alltid fikk oppmerksomhet på en positiv måte, fordi hun er så blid, men samtidig ekstremt profesjonell og pålitelig på jobben. Vi spesialiserte oss på høyfjellsredning og steinsprutarbeid, hvor de er kompakte, men atletisk bygning (18kg) en stor fordel fremfor større og tyngre hunder som DSH eller labradorer. Så vi lærte å rappellere sammen, Oppstigning i tau, taubaneturer og mye mer.

Sommer 2019 vi flyttet fra Mexico til Ecuador, hvor vi fortsetter å trene, men veldig plutselig fikk jeg tillatelse fra skolen min, å jobbe med hundene mine på skolen med barna og tenåringene. Nå er det lille villsvinet en redningshund, men ikke en terapihund, og så det var kun ment som en reserve først, hvis en av mine riktige
Terapi seniorhunder mislykkes. Under en ekstrem hetebølge, hvor de to seniorene ikke kunne jobbe, så hennes store dag kom, og som før med alt annet, hun lærer veldig raskt. nå, noen måneder senere, det vil bli brukt av elevene (og kolleger og styrerom og service- og skolevakter) forgudet og vi er invitert til alle slags arrangementer og utflukter, alle utfører sine kule triks og lar dem se etter en student ...

I det knappe 2 År siden diagnosen hennes, måtte vi bare justere medisinen hennes to ganger, en gang falt hun i en krise av årsaker som er ukjente for oss og måtte bli på IV på klinikken i noen dager, men bortsett fra det er hun en vanlig redningshund og snart en terapihund. Den eneste, hva jeg må være oppmerksom på, er, alltid ha med deg prednisolon, fordi både søk og arbeidsdager på skolen er stressende. I positiv forstand, men fortsatt stressende.

På fritiden vandrer vi i høyfjellet, bade eller sykle. Hun gjør absolutt alt (eller mer), hva en ikke-Addison-hund ville gjort, bare med et overskudd av positiv energi.
Ved siden av: mine ecuadorianske veterinærer bruker det som et eksempel for sine veterinærmedisinstudenter, siden de aller fleste aldri har sett en Addison-pasient før.

på spansk

Ananas historie
i februar 2016, bodde i Cholula, Mexico med mine tre gjetere (tysk og belgisk, alle reddet) da en venninne ringte meg at hun hadde funnet en valp i en lukket søppelsekk på fortauet., i ferd med å kveles. så jeg gikk, Jeg plukket opp valpen og introduserte henne for veterinæren min. 4 uker, ca 1000 gram. Vi fant umiddelbart en familie som ville adoptere ham, de trengte bare å bli organisert før de tok henne. Men…skjedde aldri og ble hos meg lenger enn vi forventet.

Han tilpasset seg raskt livet blant de store gjeterne og vokste opp frisk. Elevene mine kalte det ANANAS fordi vi på den tiden så fruktene. Hun ble forelsket i alle, men ingen adopterte henne. Jeg var en veldig modig valp, trygt og smart, så vi begynte å trene ham. lyste i lydighet, triks og -til tross for at de er små sammenlignet med gjeterne– fortsatt lansert vakt og beskyttelse. da jeg hadde på meg 6 måneder med meg erklærte vi ham offisielt for "min" og startet også søk- og redningstreningen hans, Som vi la merke til er den veldig egnet for luktarbeid..

Selvfølgelig var det den eneste gatekrysset og først møtte vi en pseudo-coach som sa at det ikke nyttet og blabla, men vi fant endelig en trener som så potensialet hans, og vi så snart imponerende resultater.

I august 2017, etter en hard treningsøkt, hun virket utslitt, trist og urin kom ut når han sov. Dagen etter sjekket vi ham for urinveisinfeksjon, det var negativt. Vi ga ham noen dager med hvile og snart var han tilbake til normalen.. Da han kom tilbake til treningen skjedde det samme: utslitt, inkontinens. Den gangen min veterinær la merke til den svært lave pulsen hennes og sendte oss til en klinikk for en kardiologisk sjekk. gjorde et hjerteekko, sonografi av hjertet og magen, de tok trykket, blodprøve…alle. da jeg gikk for henne, kardiologen fortalte meg at både hjertet og nyrene er overbelastet og at det var derfor jeg var så sliten. Legen mistenkte Addison på grunn av en lett elektrolyttforstyrrelse og hjerteproblem.. På grunn av et biangrep to uker tidligere hadde Piña fått en kortisoninjeksjon., så vi kunne ikke gjøre ACTH-stimuleringstesten. Legene sa at det måtte vente 4 uker til å ta testen, kanskje det kan stabiliseres med natriumkloridserum en stund og til slutt gjøre testen.
dessverre, selv med serumene ble situasjonen hennes verre, og etter noen dager bestemte alle involverte veterinærer seg for å starte behandling for Addison. Vi starter med Predisone og Fludrocortison piller (Astonin) og i løpet av få dager var han sterk og munter som før. Hjertefrekvensen normaliserte seg og litt etter litt klarte vi å senke dosen av Prednison, med det forsvant bivirkningene.

Piña var halvannet år da hun fikk diagnosen.

hun var stabil, Jeg ble vant til å håndtere medisinene hans, og vi kunne endelig komme tilbake til treningen. Snart hadde vi de første lete- og redningsaksjonene og hun vant hjerter med sin vennlige og blide karakter og sin profesjonalitet angående letearbeidet.. Vi er spesialister på høyfjellsredning og steinsprut/kollapserte konstruksjoner der hun på grunn av sin kompakte vekst og idrettsutøver (18kilo) har fordeler med tyngre gjetere eller bønder. Så, vi lærer å rappellere, klatre i tau, kjøre taubane og alle typer kjøretøy.

om sommeren 2019 vi flyttet til Ecuador, hvor vi fortsetter treningen, men plutselig fikk vi tillatelse fra skolen min, å jobbe med hundene på skolen. Ananas som søk- og redningshund var kun planlagt som erstatning for mine to terapihunder.. I en sterk hetebølge, da de to terapihundene ikke kunne jobbe på grunn av alderen, Ananas tid har kommet og…han lærte veldig raskt. Nå, måneder senere, hun er elsket av hele skolen (studenter, kollegaer, sjefer, foreldre, ansatte) for hans varige glede, for å vite hvordan man gjør så mange triks og for å gi sikkerhet til utflukter.

I løpet av de to årene han fikk diagnosen, måtte vi bare justere medisinene hans to ganger., Jeg har alltid med meg litt prednison (både søket og arbeidet på skolen er veldig krevende for ham og jeg må gi ham mer Prednison på arbeidsdager) men ved siden av det er hun en vanlig søk- og redningshund og fremtidig terapihund.
På fritiden går vi på tur, vi klatrer i fjell, vi sykler eller vi bader. Ananas gjør absolutt alt (eller mer) Hva gjør en hund uten Addison?, bare med overflødig energi.
Mine ecuadorianske veterinærer bruker ham til å lære Addisons til veterinærmedisinstudentene deres, da de fleste aldri har sett et tilfelle av Addisons før.
for å vinne så mange hjerter, vennene mine ga meg en ananas-tatovering og halvparten av huset mitt har ananasdekorasjoner. Kallenavnet hans er "den rastløse halen" for å være så munter, og når de ser henne, ingen mistenker hans sykdom.

Ananas - Typisk Addisons
Klikk på bildet for å forstørre

 

Dette er Ozzie! Vi adopterte ham som en 6 måneder gammel redning. Border Collie/Australian Terrier-blanding i henhold til DNA-testen. Vekten hans er 48 pounds. Vi begynte å merke endringer i ham da han var omtrent 3.5 år (tidlig 2016). Den første indikasjonen (savnet av meg som et medisinsk problem på den tiden) var en drastisk forandring i pelsen hans. Håret hans ble lengre og ble fra svart til brunt. Han så ut som en liten bjørn!

Så i juni, vi dro på camping og jeg la merke til at han tisser mye. Rikelige mengder og veldig fortynnet. Da også en og annen diaré.

Fortsatt energisk, vi fortsatte smidigheten hele denne tiden. Så en morgen, han ville ikke spise. Det var min indikasjon på at noe var galt. Han har alltid elsket mat. Jeg la også merke til at han peset lenge etter å ha spilt ball. For lenge.

Til veterinæren den dagen i juni 2016, rett før hans 4^th bursdag. De spurte meg hva symptomene hans var fordi han så ut som en så glad bobil. Jeg fortalte ham om det å ikke spise og pesingen. Jeg kunne plukke ham senere samme dag og fikk beskjed om å gi ham kylling og ris. De hadde tatt blod og resultatene ville være tilbake dagen etter.

Jeg dro nettopp på agilitytrening neste morgen, og da jeg kom tilbake hadde veterinæren ringt for å bringe Ozzie inn ASAP. De mistenkte Addisons sykdom. De gjorde ACTH-testen, og han stimulerte ikke i det hele tatt. Diagnosen var inne!

Han fikk væske i en dag, fikk Percorten (1.75 ml ved vanlig dose), og Prednison. Jeg lærte snart om lav dose; Jeg lærte så mye på bare noen få dager. Det var verdt tiden min, fordi jeg har vært i stand til å senke Pred til bare 0.25 mg per dag og vi gikk med lav dose Percorten (0.6 ml) for sitt andre skudd. Det tok 3 måneder for hans K-nivå å gå opp til 4.9! Så etter flere måneder med elektrolytttester, vi har ham på nå 0.25 ml Percorten hver 28 dager. Det er lavere enn mange andre hunder, men han gjør det veldig bra på dette.

Så den beste delen: etter tre måneder med helbredelse, Jeg gikk tilbake til Agility, Treibball, startet Nosework, og startet Trick-trening. Jeg fikk min søte gutt tilbake. Som om ingenting skjedde. Han kjører fortsatt Agility på de høyeste nivåene, mottok sin Excellent Treibball-tittel pluss sin Trick Dog Champion og Stunt Dog Professional-tittel i 2018. Han er nær ved å få sine Masters Jumpers og Standard titler i AKC agility, og jeg håper å delta på Nadac Championships i september i år. Han tjente Nosework 2 tittel for noen måneder siden. Går for nivå 3 i år!

Jeg er så stolt av denne gutten; han virkelig elsker livet og han holder meg opptatt! Her er en lenke til et av Treibball-løpene hans han så elsker: https://www.youtube.com/watch?v=bTC1jBJR_jM

Ozzie - Thyra P.
Typisk Addisons
Klikk på bildet for å forstørre

 

Stirling er min søte, fantastisk Border Collie. Hans fancy AKC-registrerte navn er Premiere's Stirling Status, UD, P-UTD, FDC. Fra starten, Jeg trodde han skulle være hunden min. Jeg har trent og vist hunder i konkurranselydighet i nesten 20 år og jeg var klar for min første Border Collie. Jeg kjørte ut til California for å plukke opp min svart-hvite ball med lo. Valpene løp rundt som små kyllinger, denne veien og den. Siden de var interessert i å løpe rundt i rommet, valpene ga ikke mye oppmerksomhet til den nye fremmede (meg). Så løp valpeflokken forbi meg og den ene sprang til stopp og forsøkte å hoppe rett på meg; han ble betatt av meg. Han var søt og jeg elsket ham ved første blikk, men denne valpen var allerede lovet til et annet hjem. Jeg var litt motløs, men stolte på oppdretteren vår og hennes matching av hundene. Hun tok opp denne andre bedårende valpen og plasserte ham i fanget mitt; dette var valpen som ble valgt for meg. Han var søt og vrikket rett ut av armene mine for å spille. Oppdretteren la valpene i kassen og vi pratet litt. Hun tok ut valpene minst fire ganger til. Alle valpene løp rett forbi meg for å leke, og denne ene lille valpen løp forbi meg og satte på bremsene for å prøve å hoppe i fanget mitt, som jeg sa tidligere, han ble trollbundet og jeg begynte å få hjertesorg siden dette ikke var valpen min. Endelig, sist gang oppdretter tok ut valpene og alle løp forbi meg bortsett fra den ene, hun tok ham opp og fortalte at hun ikke hadde sett noe lignende, og bra; han var valpen min. Den valpen, som du sannsynligvis gjettet, er min fantastiske Stirling.

Stirling og jeg dro for å nyte vår travle, aktivt liv sammen, trening og løping. Jeg elsket å ha min første border collie.

Rundt den tiden han var ett år gammel, Jeg la merke til at han så ut til å ha perioder da han ikke følte seg bra. Han ville ha løs avføring og virke sliten; ikke like aktiv. Jeg ville tatt ham til veterinæren og han ville få litt medisin for å roe magen. Laboratoriene hans var fine. Jeg ville lagt merke til at han ville ha løs avføring etter en treningsøkt. Det neste symptomet som Stirling viste var utslett på hele kroppen. Stirling hadde pusslignende lesjoner i hele kroppen. Det var så skummelt! Vi dro til veterinæren. På dette punktet, som jeg er sykepleier, Jeg begynte å sette sammen dette virket som en autoimmun eller autoinflammatorisk tilstand. Like raskt som utslettet utviklet seg, det gikk unna. Derfra, Stirling ville fortsette å ha perioder med løs avføring, sløvhet, og høy feber. Jeg ville skynde ham til veterinæren for behandling og en del av behandlingen var steroider. Etter behandling, Stirling ville være tilbake til sitt fantastiske jeg, og vi skulle løpe og trene til neste episode. Det var en rekke av disse episodene. Endelig, etter en av episodene, vi så en annen veterinær da vi var på ferie. Jeg delte historien vår, og jeg ble så opprørt. Hun utbrøt, "Jeg tror han har Addisons sykdom!Hun kjørte testene, ga ham steroider, og væske for å stabilisere ham. For denne siste episoden, Stirlings blodsukker var lavt; han hadde en atypisk presentasjon av Addisons. Nå visste vi det i hvert fall! Stirlings presentasjon av Addisons var en atypisk presentasjon som gjorde en allerede utfordrende diagnose enda mer utfordrende. Vi returnerte til Arizona, kjørte flere tester for å oppdage at Stirling har primær Addisons sykdom, men forblir med glukokortikoidmangel - eller med atypisk Addisons sykdom. Stirling har holdt seg i Atypical Addison siden 2012. Siden han testet for primære Addisons, følger vi laboratoriene hans hver gang 4 måneder.

Etter den første stabiliseringsperioden, som var vanskelig, Stirling har følt seg fantastisk, løper og konkurrerer. Teamet vårt for Stirling er fantastisk. Veterinæren vår støtter vår behandling og vi jobber sammen for den beste behandlingsplanen for Stirling. Hun støtter lavdose prednison og fôringsplanen vår.

For skryt, Stirling og jeg løper sammen og nylig løp vi en 6-minutters mil! Vi viser i konkurranselydighet og er nesten alltid i bånd. UD (Utility Dog-tittel) er en av de beste lydighetstitlene. Stirling er min første lydighetshund som oppnår UD-tittelen. Jeg elsker hvert minutt vi har sammen. Merkelig nok, Jeg tror vi nyter et sterkere bånd på grunn av Addisons.

Utenfor vanskeligheten med diagnose, og den innledende stabiliseringsperioden som var skummel; vi har et fantastisk liv sammen. Jeg er evig takknemlig for vår medisinske behandling og våre Canine Addisons ressurser & Utdanningsgruppe (OMSORG). Jeg tror ikke jeg ville kommet meg gjennom dette uten ekspertisen og veiledningen fra vår C.A.R.E-gruppe. Støtten og kunnskapen C.A.R.E gir er avgjørende. Jeg kan ikke telle hvor mange ganger jeg har henvendt meg for veiledning og støtte. Gruppen bringer også vennskap og oppmuntring. Jeg husker å gjette om jeg skulle løpe og vise Stirling. Så så jeg hunder i C.A.R.E-gruppen vår som gjorde agility. Jeg ble rørt av en fantastisk Border Collie ved navn Idgie i gruppen vår. Å se Idgies skryt ga meg den oppmuntringen jeg trengte. I det øyeblikket, Jeg bestemte meg for at Stirling alltid skulle være hunden min, og at vi ville leve det livet vi var ment. Du vil se meg synge Team Stirlings lovprisninger av og til, i tilfelle noen trenger bare litt oppmuntring.

Stirling er godt elsket av både meg og min fantastiske, støttende ektemann som også er kritisk til å støtte Stirling i hans omsorg. Våre Addisons hunder rocker og kan alt!

Stirling - Candice V.G.
Atypisk Addisons
Klikk på bildet for å forstørre

 

På tide å fortelle historien vår, og dele noen gode nyheter. Da vi ble med i CARE Facebook-gruppen, det fulgte et forslag fra en venn i en annen Facebook-gruppe om rasene belgisk gjeter. Jeg hadde ingen anelse om at vi trengte hjelp og at jeg kunne forbedre Alis omsorg. Ali hadde overstått Addisons krise 5 år før, og hun hadde vært stabil med 2.5 ml Prednisolon daglig og en månedlig sprøyte, hos veterinærene, av 2.5 ml Percorten – nøye beregnet etter vekten hennes (som jeg senere oppdaget ikke er måten å justere medisinen på).

Mannen min og jeg snakket mer enn én gang om. Gjorde vi virkelig den snilleste tingen for å behandle sykdommen hennes, holde henne i live? Velsigne, hun var så "kablet".,' skvetten, og nervøs for alt. Min modige fryktløse jente ikke lenger. Hun var glupsk! Sulten sulten hele tiden. Det var vondt å se. Jeg syntes så synd på henne at jeg pleide å kjøpe store skall med salatblader for å prøve å fylle henne. Alt for å putte noe i magen uten å fete henne opp. Hun ulvet dem ned.

Til tross for at hun ga henne tranebærkapsler hver dag, hun hadde utallige blæreinfeksjoner. Virket som om hun aldri var klar over dem og stadig fikk antibiotika for å kontrollere dem. Pelsen hennes hadde blitt veldig sparsom og grov. Belgiske gjetere har en dobbel pels, men hun hadde ikke lenger noen myk, varmende underpels. Bare den ytre pelsen, med skallete flekker selv i det. Ingen av oss fikk noen gang en hel natts søvn. Hver kveld måtte hun gå ut to ganger, noen netter så mange som tre ganger.

Men så leste jeg dokumentene her og rådene som var å hjelpe andre med å redusere hundene sine fra det terapeutiske doseringsnivået som Ali var på til det biologiske erstatningsnivået for både Prednisolon og Percorten V. Jeg er livsforsker av utdannelse, og det hele ga så god mening at jeg bestemte meg for å prøve det. Jeg gikk bare rolig videre og reduserte Alis prednisolon, gradvis og forsiktig. Og hva vet du, hun klarte seg bra. Det tok en stund, men hun er nå stabil på 0.5 ml daglig – en femtedel av den opprinnelige dosen!

Så snart jeg kunne se at hun hadde det bedre på en reduserende dose Prednisolon, Jeg begynte å fortelle vår nydelige veterinær at jeg ønsket å redusere Percorten hennes og basere dosen hennes på elektrolyttene hennes, ikke vekten hennes. Vi hadde en god kamp til å begynne med, men når han skjønte at jeg ønsket at behandlingen hennes skulle være basert på resultatene av hennes 'lytter, han var fullstendig støttende. Vi har gradvis redusert dosen hennes, og hennes siste skudd var 0.5 ml Zycortal (vi byttet fra Percorten). Kanskje ned til 0.4 ml denne gangen, men det får vi snart vite. Noen måneder siden, Jeg begynte å ta skuddene hennes selv. Dels for å redusere tilleggskostnadene ved de månedlige «lytes-testene»., men mer for å unngå at Ali må gå til veterinærene så ofte. Hun er veldig modig, men hun har vært til veterinærene altfor ofte i sitt lille liv.

Hvorfor forteller jeg deg dette nå? Vel, vi har nettopp kommet tilbake fra Ali 28 dag 'lytes blodprøve og veterinæren vår stolt fortalte meg at han har overbevist eieren av en annen Addisons hund i hans omsorg om å starte det samme reduserende behandlingsregimet. Og, velsigne ham, han har foreslått at de kan begynne å ta det månedlige skuddet selv for å kompensere for de første kostnadene, nevner meg som eksempel.

Så, bortsett fra at en annen hund snart vil føle seg mye mindre kablet, Jeg har lært en annen lekse. Ved å overbevise veterinærene våre om å behandle hundene våre slik vi har lært er det de trenger, med bare en erstatningsdosering, de vil da ta den kunnskapen og bruke den med andre Addison-hunder i deres omsorg. Etter å ha sagt det, det virker blendende åpenbart at de ville gjøre det, men det hadde ærlig talt ikke falt meg inn.

Oppdater: Ytterligere to år har gått siden jeg skrev dette. Takk til alle her på CARE for alt de gjør for å hjelpe våre dyrebare A-hunder og oss, deres engstelige helikopterkjæledyrforeldre. Jeg er beæret over å ha blitt bedt om å oppdatere den for Canine Addison's Awareness Week 2020.

Min kjære Ali fortsetter å blomstre. For over 2 år nå, hun har vært stabil på 0.5 ml Prednisolon daglig. Jeg fortsatte å redusere hennes månedlige Zycortal, veiledet av månedlige 'lytes-tester, til vi nådde nivået som holdt henne stabil for 28 dager. Min stakkars jente, som var gitt 2.5 ml Percoten V hver måned for 5 år trenger bare den lille månedlige dosen av 0.3 ml.

I fjor fikk vi en belgisk gjeter-hannvalp. Jeg trodde Ali kunne sette pris på å ikke ha ansvaret for å være topphund i vår lille flokk på to. Hva visste vi! Etter å ha feiret sin første bursdag, Shadow er nå en stor gutt, høyere, og tyngre bygget enn Ali. Men min kjære modige fryktløse jente er fortsatt en bestemt topphund. Pelsen hennes er full, myk, og skinner av helse. Jeg må innrømme at hun fortsatt boltrer måltidene sine, men den desperate sulten ligger bare i minnet mitt. Vi sover begge gjennom de fleste netter. Nå for tiden, det er jeg som må stå opp, ikke henne. Og hun er glad. Lyse øyne og busket hale. Hun er ved siden av meg nå, koser seg på sofaen, gjør det svært vanskelig å skrive.

Selv jeg glemmer at hun er syk. Det er bare en del av rutinen min å gi henne medisiner til frokosten, rask, lett, og ikke en stor sak i det hele tatt. Det månedlige skuddet hennes er nå rutine. Kragen av kvelden før. Trekk opp medisinene hennes i sprøyten mens hun er et annet sted, og så raskt gi den til henne mens hun nyter frokosten. Men la henne bli syk, med hva som helst, og jeg er umiddelbart den engstelige A-hundemoren igjen. Noen ting forandrer seg aldri!

Ali - Shirley C.
Typisk Addisons
Klikk på bildet for å forstørre

 

Simba ble født den feb 23, 2007. Han ble trent som servicehund for en autistisk gutt og ble elsket veldig høyt av sin "bror". Rett før 2-årsdagen hans, han falt ned en trapp. Han endte opp hos veterinæren, beskrevet som ekstremt sløv og ute av stand til å gå. Bloodwork førte til en diagnose av "presumptive Addisons" (ingen ACTH test). Han fikk et skudd av Dexamethasone og noen intravenøse væsker, deretter sendt hjem for å ta Florinef, "Etter 2 måneder, deretter stoppe og holde Prednison på hånden hvis han begynner å krasje hjemme. "Hans medisinsk fil leser som en skrekkhistorie. I november 2010, han hadde en "mulig" Addison-krise, med sin kalium på 5.6 (rekkevidde på opptil 5.8). Simba tilsynelatende hadde totalt 3 kriser mens med sin første familie, og deretter led en fjerde på tidspunktet for overgivelse til Standard Puddel Rescue.

I en alder av 6, Simba kom i rednings & fosterhjem. Redningen og medlemmer av Addisons samfunnet bidratt til å få Simba på rett vei, bytte ham fra Florinef til Percorten og han startet på neste fase av sitt liv, som er mye lykkeligere!

Keith og jeg var på utkikk etter et søsken for vår River, som absolutt ikke liker å være en "bare hund". Jeg hadde fulgt mye av hundene tilgjengelig på redning, og deretter Simba dukket. Han var som en klone av elven i utseende, bare enda vakrere. Jeg kunne bare ikke ta øynene av denne herlige gutten. Vi hadde nettopp mistet 2 hunder i et par år, en fra kreft, den andre på grunn av komplikasjoner fra inoperable flere lever shunter. Min kontakt på redning prøvde å snakke meg bort fra Simba, sier vi fortjente ett med ingen problemer, men en måte vi følte vi var de rette menneskene for Simba og han var riktig for oss. Simba kom i vår familie på mars 23, 2013, ikke lenge etter hans sjette bursdag, med et utvalg av regneark, piller, og instruksjoner. Hodet mitt var spinning. Jeg visste ingenting om Addisons, bortsett fra at det var en veldig skremmende ord. Hans fostermor, Katey, forsikret meg om at vi ville ha henne full støtte sammen med at av Addisons samfunnet. Jeg ble med i en støttegruppe ganske raskt, men ventet en stund før du legger inn. Å være en sjenert person, det var vanskelig å si ifra til en haug med fremmede, selv om de var bare online. Vel, det var det beste jeg gjorde. For Simba, det var bra fordi jeg fikk øyeblikkelig hjelp håndtere ham, og for meg var det bra - jeg har laget mange nye verdifulle venner, folk med hvem jeg har én ting til felles - vi elsker våre Addisons hunder. Simba hadde vært "annonsert" over hele kontinentet, og selv i Storbritannia, så han kom med sin egen gruppe av beundrere, og Keith og jeg gled inn i gruppen med ham.

På slutten av juni 2013, bare 3 måneder etter at vi adopterte ham, Simba hoppet ut av Keith lastebil i garasjen og brakk beinet. Hva blir det neste for denne elskling gutt! Det var en veldig dårlig pause og han endte opp med en stålplate i armen pluss ledning pakket rundt håndleddet hans. Vi ble fortalt at det var en 90% sjanse for at det var cancer, så var forberedt på mulig amputasjon fulgt av cellegift behandling. Simba var heldig og passer inn i 10% klar! Han var slik en trooper med sin skinne og iført hans "panser,"Og så bare når han ble helbredet, måtte gå tilbake 6 måneder senere å ha platen fjernet.

Så vi kommer opp til 2 år siden vi vedtok Simba - han har vært slik en glede. Han er "sin egen person,"Ikke som andre hunder. Han er en einstøing, og "utøve intolerant." Hans liste over meds har nesten forsvunnet - en gang ordentlig medisinert, tidligere hudproblemer forsvant, garnet røyter stoppet. Simba så andre hunder leke, men aldri virkelig lært å delta når han var yngre. Han ga opp mye av hans "morsomme ungdom" ved å være en Autism Service hunden, og ved å være så veldig syk. Men hans tid er kommet - han har en åttende bursdag i ferd med å skje - og han har en mor & Pappa som elsker ham dyrt og ville gjøre noe for ham, en bror River som liker å ha ham her, og en ny søster Pinot som har ikke helt glemt at han knurret på henne den første dagen hun var her, men hun løsne opp. Simba betyr "Prince" og det er det han er!

Pinot er en cocker spaniel / mini puddel mix, født mai 4, 2009. Hun levde for 5 år i en familie som jeg vet ingenting. Men like før henne 5^th bursdag, Hun ble brakt til legevakten med urin blokkering og når de fikk hennes sterke nok, hun hadde en urin cystoskopi. Hun ble sendt hjem, men kom tilbake i en dag eller to i krise. Veterinæren ville teste for Addisons men da hennes familie hadde nådd sitt bristepunktet og ba om at hun settes i dvale. Veterinæren arrangert for å ha henne overga seg til ham, og hun ble diagnostisert med en ACTH i begynnelsen av mai. Hun levde for neste 4 måneder i klinikken. Vi var på klinikken med elven en dag, og de fortalte oss om Pinot og brakte henne i å møte oss. Hun avgrenset i, spratt opp på benken, og bare ikke kunne kontrollere henne energi. Hun var en ball av lo og cuteness. Beveger seg langs, SPIN (Standard Poodles In Need) tok kontroll over henne og Keith og jeg fostret henne. Pinot er strålende! Hennes første dag, hun bokstavelig talt låst til både Keith & River, og til denne dag er de begge hennes viktigste klemmer. På klinikken, de hadde vært å gi henne 1.0 mg Prednisolon hver dag, og hun veide omtrent 14 pounds. Så, Pinot hadde alvorlige inkontinensproblemer. Vi jobbet på å senke henne Pred men selv da var det ned til 0,2 mg, hun var fortsatt lekker. Vi prøvde å gi henne Propalin (Mikrobølgeovn) med bare noen suksess. Men når hun begynte å ta Stilbestrol (DES) daglig, hun har vært helt tørr.

Du kan forestille deg at SPIN var ikke akkurat stresset av sine føtter med folk som ønsket å adoptere dette absolutt elskling skapning. Noen var interessert nok til å lære om Addisons & vurdere henne, men lekker var en stor nedtur. Hele tiden, Jeg skrev om hvor fantastisk hun var, Jeg var falt mer og mer forelsket i henne selv. Vi skal flytte kort tid som vil kreve en 7 dagers bilferie, og siden vi allerede hadde 2 standard pudler, Vi trodde ikke vi kunne vedta en 3^rd. Vi endelig besluttet å "vinge det" - Pinot var altfor spesiell til å la noen andre nyte hennes. Hun hører med oss, og vi hører med henne. Og dess, hvordan kan vi begynne å tenke på å ta henne bort fra River! Så, den des. 21, 2014, Pinot ble våre for alltid. Hun er en slik glede. Hun rekker du en tøffel når du kommer inn, selv om det ikke kan bli din, men det er presentert med en slik elskling boms vrikke at du må bare ta det likevel. Hun er helt avhengige av squeaky leketøy - jo større og squeakier jo bedre - er dette en avhengighet som hun deler med elven og de har noen krangling over "beste" en. Pinot har tatt våre hjerter og vil holde dem for alltid.

 

Klara ble født 12. august 2009. Hun var alltid en munter og livlig valp, en guttejente med en stor nysgjerrighet for alt nytt. Endringene kom etter hennes første heat. Hun ble en kresen i matveien, som jeg trodde var relatert til hormonelle endringer. Hun ble stille og reagerte aggressivt når hundene kom for nær, selv hennes beste hunde kompiser. Den svart pels på hennes forbena slått grå.

Deretter var igjen lange perioder når alt syntes å være i orden. Kort tid etter hennes tredje bursdag, alt forverret. Hun hadde en veldig dårlig øre infeksjon med multiresistente bakterier. For å få betennelse kontrollert, øregangene ble rengjort under narkose. Skredet startet. Hun begynte å nekte henne mat. Noen ganger, hun spiste ingenting for 3 dager. Noen ganger, hun hadde diaré eller oppkast. I desperasjon, vi begynte å spøke at vi snart ville få vår egen inngang i klinikken. Øret infeksjon var fremdeles forårsaker problemer og Klara fikk sitt andre øret rengjøring under narkose.

I mellomtiden, hun gjentatte ganger hadde diaré, oppkast, og forstoppelse. Vi tilbrakte jul og nyttårsaften i klinikken. Tester for parasitter var negative. Den bloodwork var utmerket. Øret infeksjon holdt kommer tilbake.

Vinter 2012/2013, vi hadde flott vær. Masse snø og sol. Mine hunder elsker snø og Klara sleper seg gjennom snøen. Hun hadde ikke noe gøy. Du kunne se at hun ikke gjorde det bra. Mesteparten av tiden hun sov. Veterinærene fant ingen årsak.

I februar 2013, det var enda verre. Diaré, oppkast, hun syntes å være i smerte, nektet henne mat, men drakk mye vann. Veterinærene sa, "Vi bør vente. Det kan være på grunn av hennes varme. "Neste dag når jeg kom hjem, Jeg hadde en merkelig følelse – noe gikk veldig galt her. Jeg kjørte igjen til sykehuset og veterinæren ønsket å sende meg bort, “Vi kan ikke finne noe. Jeg tror det er hennes varme!”

Dette var for mye. Jeg ble sint og ba om ytterligere etterforskning. “Noe er galt med Klara. Jeg vil ikke gå!! Gjør jobben din!” De gjorde en komplett blodprøve og deretter, veterinærene var veldig bekymret. Hennes kalium var 7.6 i en rekke 3.5-5.8. Hennes natrium var 139 i en rekke 144-160. Den bloodwork fortalte oss hennes liv var i fare. Hun ble helt dehydrert. Endelig, de så etter årsaken. Forgiftning, renal ultralyd, leptospirose. Hun fikk en IV med infusjonsposer. Jeg kunne ta Klara hjem. Vi gikk hver dag til klinikken og de gjorde flere tester. De snakket om nyresvikt, men fant ingen grunn. Klara blodverdier ble holdt bare av infusjoner men selv det hjalp ikke mye. Blodverdiene var verre. For dager, hun ble kraft matet, men hun mistet mer og mer vekt. Hun ble tatt med til ICU og vi var forberedt på å miste henne. Veterinærer sa at de ønsket å teste en siste ting. De sa det kunne være Addison's sykdom og ønsket å gjøre det ACTH test. Årsaken ble oppdaget. Klara hadde Addisons og behandling ble startet. Den neste dagen, Jeg kunne ta henne hjem.

Hun kom seg raskt og alt så ut til å være i orden. Men, hun var ikke så sterk som friske hunder. Det er derfor jeg har byttet fra Florinef til Percorten.

Ved hjelp av gruppen, vi jobbet for å finne Klara's beste dosen. Nå, hun veier 27 kg og mottar 0.40ml av Percorten hver 28 dager og 1mg av Prednisolon daglig. For meg, det er som et mirakel for å se hvordan hun nyter livet uten noen restriksjoner. Nå, nesten 2 år senere, Klara føles bedre enn noen gang. Bytte til Percorten var den beste beslutningen noensinne. Klaraismentallybalanced,munter, fet, og modig. Og etter langs dag på jobben(hun er min assistent trener, Jeg er en hund trener) hun fortsatt har energi igjen å spille glede fullt med sin bror og meg!

Jeg er Annet og jeg bor i Nederland. Vi har 4 hunder, to engelske Cocker Spaniels, en Boomer og en belgisk Griffon. En av de cockers – han heter Flip og han er 4 år – har Addisons siden april 2014.

Han drakk tonn vann og var ikke hans spennende selv for et par uker. Så når hundene måtte ha sine årlige opptak, Jeg spurte om veterinæren kan sjekke hans totale bloodwork, fordi han var ikke godt. Når vi kom hjem, Flip forsvant under bordet og bodde der, han ikke engang komme ut for en godbit. Og det er noe som er helt IKKE Flip…. Etter noen timer veterinæren heter og sa at hans kalium var farlig høyt, og hans natrium meget lavt. Så han sa at jeg mistenker at han har Addisons sykdom. Etter å ha reist i ‘Addisons verden’ for nesten et år nå, Jeg vet at min veterinæren gjorde fantastiske ved å diagnostisere det dette tidlige! Han ønsket å bekrefte med ACTH test, men det viste seg at testen ikke var tilgjengelig i Holland på den tiden, ikke på en veterinær NOR hadde tatt en veterianarian skole! Så Flip var aldri definitivt diagnoser med ACTH test fordi det rett og slett ikke var mulig. Han fikk Fludrocortisone og hydrokortison, og etter en liten stund i ‘Addison Verden’ Jeg avvent ham ut av hydrokortison helt. Den nederlandske protokoll for Addison er ‘Fludrocortisone og høy dose av hydrokortison for resten av hundens liv’. Min veterinær sa OK å avvenne ham av hydro, men etterpå sa han til meg at han fryktet det, på grunn av denne protokollen. Addisons er selvfølgelig en sjelden sykdom, så det er hva han visste og aldri avhørt.

Men det gikk veldig bra så Flip bare hadde fludrokortison. Det eneste er at Flip ikke gjorde sitt beste på det, og vi endte opp med å justere sin dose nesten annenhver uke. flip veier 18 kg og han hadde 0.8175 mg fludro. Han hadde for mye glukokortikoider i sin medisinering, det var sikkert! Han har alltid vært en utgående hund, men dette var latterlig, klynking når han fikk litt spent (så ved å gå ut en tur, å få en godbit, får middag, tenker vi skulle ut etc), dårlig Flip…….
Heldigvis fant jeg en person som kunne gi Percorten (eller snarere den personen fant meg) og dette resulterte i en minneverdig arrangement på 5 januar 2015: Flip var den første hunden i Holland for å få en injeksjon av Percorten!

Han gjør stor på det, hans personlighet normalisering, håret blir rødt igjen (i stedet for å bli kniplinger og blonder) og den vokser igjen.

Jeg elsker å skrive, men jeg sitter her å stirre på en tom skjerm, redd for at jeg ikke kan gjøre Pepsi historie rettferdighet. Jeg deler denne historien med alle dere i håp om at det vil hjelpe noen andre. Vi vedtok Pepsi da hun var i ferd 6 måneder gammel i desember 2003. Hun var en unik og fantastisk hund, men de er alle ikke i sin egen spesielle måte?

Pepsi hadde en stort sett normal valp-hette, men lider av flere sykdommer enn de fleste hunder gjør. Etter snudde hun tre, hun utviklet sår i hennes vulva. Etter flere turer til veterinæren, og deretter bytte veterinærer, og prøver noen flere alternativer, vi vurderer kirurgi for å rekonstruere hennes vulva. Men, hun begynte å gå nedoverbakke raskt. Hun var å miste vekt, risting, og mest av alt, Jeg visste bare at noe var galt. Vi dro til dyrlegen etter dyrlege hvor de alle avvist meg og sa at hun var "bare blir eldre og slo seg ned." På denne tiden jeg hadde henne hos dyrlegen kontoret hver uke i flere måneder. Vi prøvde å bytte veterinærer et par ganger. Hennes energi ble tappes raskt. Snart, hun kunne ikke engang gå ut av gården uten å måtte legge ned og ta pauser. Hun hadde problemer med å ha en tarm bevegelse. Jeg tok henne med til dyrlegen kontor igjen, hvor de diagnostisert henne med kolitt. Vi kom hjem, og hun kunne ikke komme seg ut av bilen.

Jeg visste at dette var det, så jeg kom akkurat tilbake i bilen og kjørte til Chicago - storbyen. Innenfor 10 minutter av oss inn i akuttsykehus i Chicago, hun ble foreløpig diagnostisert med Addisons sykdom, og jeg ble fortalt at hun sannsynligvis ikke ville ha gjort det en natt uten behandling. Hun bodde der 3 eller 4 dager mens de fikk henne væsker opp, og hennes styrke tilbake. Hun hadde en ACTH test gjort for å bekrefte hennes Addisons sykdom. Som lettet som jeg var å plukke henne opp fra sykehuset, Jeg ble også ødelagt å lære at hennes behandling ville koste nesten $400 en måned. Jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle ha råd til det, men vi skulle finne ut en måte.

Det var da jeg begynte å forske meg selv, og fant en K-9 Addisons gruppe som jeg skylder Pepsi liv til. De hjalp meg å forstå sykdommen, hvordan du skal tolke hennes tester, og få henne på rett dose av medisiner. Etter det, vi så aldri tilbake.

Foruten 1.4 ml Percorten-V hver 28 dager og 1 mg Prednisolon daglig, Pepsi tok også flere kosttilskudd. Hun endte opp med å leve 7 flere fantastiske år på de riktige doser av medisinene sine som, forresten, bare koste meg mindre enn $80.00 per måned. Pepsi levde å være 11 ½ år gammel, som er ganske stor for en 130 kilos hund. Pepsi døde av kreft dagen før Thanksgiving i 2014.

Å få en diagnose av Addisons sykdom kan være skummelt og skremmende, men Pepsi var bevis på at du kan leve et lykkelig meningsfylt liv med riktige medisiner. På grunn av Pepsi, alle som rørte henne lært så mye om livet og kjærligheten og vennskap. Hun vil bli dypt savnet.

 

Valentino kom inn i livet mitt i februar 2007 da han ble min foster etter en nær samtale på et høyt kill ly. Han var en halv time fra å bli avlivet. Han var en utmagret bortkommen mangler det meste av håret på sine sider (huden hans var en lys skinnende rosa!) og en stripe med blondt hår som en mohawk nedover ryggen, veier knapt £ 30 – Han er nå en sunn £ 55. Det tok 3 måneder for å gi ham helsen, og få vekt. Innen den tid, Jeg hadde blitt en fosterfeil, og Valentino var alle mine! Han sov mesteparten av de som først 3 måneder mellom måltider og gå potty før han syntes å ha gjenvunnet. Han begynte å få symptomer på slapphet, mangel på energi og manglende evne til å komme inn / ut av bilen for et par måneder, og mens han aldri mistet sin appetitt helt, han begynte å plukke på maten hans prøver å spise, Jeg visste at noe var galt, men vår dyrlege på den tiden (siste gang!) avvist hans oppførsel som “utagering”. Så kollapset han i desember 2007 og vår reise med Addisons sykdom begynte. Hans veterinæren kunne ikke “passer” Valentino i for en uke, og vi gikk til en venns veterinæren som klarte å passe oss i. Det er vanskelig å vite om hans AD kan ha vært voksing og avtagende før som han hadde vært så syk når jeg først fikk ham. Hans kollaps var den des 19, han tilbrakte 2 dager på spesialitet sykehus, og fra Dec 25, føltes godt nok til å prøve å stikke av med jule and som var drenering i kjøkkenvasken – heldigvis ble han nabbed en flagrante og anda overlevde å bli servert på julemiddag etter hensikten!

Valentino ble startet på Florinef / forsterket Fludrocortisone på .4mg (lavere enn anbefalt for hans vekt) og 2,5 mg Prednisolon i 12/07 – men hans elektrolytter var perfekt (!) i et år. Etter et år, hans elektrolytter gikk ut av kontroll, og han hadde ukentlige økninger i hans Florinef, før han kom til 2mg men hans elektrolytter var fortsatt ikke under kontroll.

Vi fant en veterinær 1.5 timer unna som var villig til å samarbeide med oss ​​og begynne Valentino på 1,8 ml, som ble ansett som den “lav dose” i 2009, standard dose var litt over 2 ml (Jeg husker jeg tenkte jeg ville ikke engang komme 2 doser ut av hvert hetteglass på en månedlig kostnad på ca $100 bare for Percorten-V!) I løpet av årene, vi sakte redusert med 10-20% gangen. Vi startet på 1,8 ml i 7/09 og fikk ikke engang til 1 ml til 9/10, .75ml i 6/11, .5ml i 10/13, nåværende .4ml i 9/14. Vi var alle mye mer konservativ tilbake da, og vi hadde ikke nok info på kommer til å senke dosene………bortsett fra gjennom erfaringer fra andre medlemmer av gruppen. Det var alt nytt territorium! Ved den lave dose studien hadde vært tilgjengelig i 2009, vi kunne ha startet på .95ml og fått til Valentino laveste effektive dose som mye raskere og sparte mye penger på Percorten-V og månedlige elektrolytter testing som en bonus. Jeg kan ikke si nok om forskjellen være på lavere doser har gjort i hvordan Valentino føles gjennom hele måneden med sine elektrolytter bor ganske nær til mid-range mellom dosene. Han tilbrakte år gjør “ok” – mopey, lethargic for 2 ukene etter hvert skudd, følelsen litt mer oppkvikket om en uke før hans neste skudd skyldtes, deretter følelsen lethargic igjen da han fikk en ny sjanse – men nå han gjør “stor” hele måneden på en mye lavere dose av Percorten-V! Sammen med den nyeste Percorten-V reduksjon, Jeg har også vært i stand til å redusere sin Prednison å .5mg – han hadde vært svever mellom .75mg i vinter til 1.25mg i sommer i år. Vi har også byttet til flytende Prednisolon som hans leverenzymer ble forhøyet, og han ble Shedding mye……….

PS – Valentino er vanskelige situasjon som en syk, uønsket bortkommen var inspirasjonen for min dype engasjement og involvering i dyrevelferdsspørsmål i San Antonio! Hvor mange hunder akkurat som Valentino har dødd fordi det var ingen til å gå opp for dem før den obligatoriske 72 hr bortkommen hold utløpt?

 

Redningen hadde alle valpene kastreres før de blir tatt hjem. Argus ble kastrert på to måneder gammel, og vi tok ham med hjem senere samme dag. To dager senere var han iskald og skalv veldig hardt. Vi så hans innsnitt området for tegn på infeksjon og pakket ham inn i tepper for å forsøke å varme ham. Ettermiddagen vi tok ham inn til veterinæren som hadde gjort operasjonen (45 minutter unna). Veterinæren sa at han hadde en reaksjon på operasjonen og ville være fint. Han ga ham en sjanse, og ga meg noen piller for å gi for de neste dagene. Ved følgende morgen, han var mye bedre. Vi gikk for å se vår egen veterinær for den nye valpen sjekk. De umiddelbart tok bort pillene som vi fikk og sa en valp skal aldri gis disse. Jeg husker ikke hva pillene var, men skuddet var Dexamethasone og jeg tror nå det er det som trakk ham ut av hva som skjedde.

Han var en helt annen valp enn noe vi har hatt før ham. Han var mye mellower enn noen valp jeg noensinne hadde kjent. Ser tilbake, det er klart han viser tegn til hans Addisons fra dag én. Han vokset og dalte i nesten to år. I løpet av denne tiden, vi mistet sin "storebror,"Fostret to valper for et par uker hver, og deretter brakt en annen valp inn i vårt hjem. Desember 6, 2010, Argus slutte å spise. Hver dag kommet til et annet symptom (bakenden svakhet, skjelving, iskald, etc.). Veterinæren vår sa at det var bakterier i magen – han kommer over det - mate ham kokt ris (Ingen tester ble utført). Et par dager senere, vi gikk til en annen veterinær som sa hans organer er nedleggelse og han er døende – la ham gå!!!! Som jeg båret Argus, drapert over armene mine til den tredje veterinæren, Jeg trodde jeg ville aldri bringe ham hjem. Veterinæren ga ham væsker og kjørte en blodprøve, avføringsprøver, røntgen, det hele fungerer, og holdt ham der. Den kvelden hun ringte og sa, “Jeg mistenker noe som jeg ønsker å teste for i morgen.” Av den kvelden forklarte hun hele greia til meg. Han bodde på væsker og fikk sitt første skudd. Frem til dette punktet, mens min mann og jeg byttet på å sitte med ham, Han ga oss lite respons. Veterinæren ville ikke la ham gå hjem fordi han fortsatt ikke ville spise. Den følgende dagen, Jeg gikk inn og fortalte henne at jeg ønsket å ta ham hjem. Hun til slutt enige om jeg lovet å bringe ham inn hvis jeg ikke hadde fått ham til å spise i neste 12 timer. Når hun tok ham ut, han hoppet over oss og veterinæren sa, “Jepp, han trenger å gå hjem!” Så han sakte kom rundt for å spise og vi flyttet julefeiringen til min søsters hus og var rolig og forsiktig med alt vi gjorde. Nå er denne veterinæren fortalte meg å bringe ham i hver 28 dager for skuddet, gi ham hans Prednison hver dag, og han vil leve et normalt liv.

Argus er 60 lbs, og ble gitt 2 ml Percorten hvert 28 dager for ni måneder av veterinæren tech. Han fikk 5 mg Prednisolon for et par måneder. Det første jeg fant var informasjon om Prednisolon. Vi skulle gi det om natten, og jeg fant han bør få det i morgen, så vi endret som. Så leste jeg en artikkel om dosering og vi fikk det ned til 2,5 mg. Etter den åttende måneden så jeg at Argus 'liv var ikke normal. Han hadde ingen spunk. Han virket sløv. Han hadde mer av en tilværelse enn et liv! Det er da jeg endelig fant en internettgruppe. Blodprøver og elektrolytter - HVA? Ingenting av dette ble gjort. Det var tid for en ny sjanse, og jeg gikk inn for å snakke til veterinæren (som jeg ikke hadde sett på flere måneder). Hun hadde flyttet nordover til å åpne sin egen praksis. Jeg ba om å få snakke med en av de andre veterinærer. Veterinæren som eier anlegget fortalte meg disse testene er gjort en gang i året, og dosen av Percorten ville bare endres hvis hans vekt endret seg, og jeg kunne aldri gjøre det skutt meg selv. Han ville ikke høre på ett ord jeg sa heller ikke se på info jeg prøvde å presentere for ham. Hans holdning fortalte meg at jeg måtte få sterke og begynne å ta telefonsamtaler. Jeg telefon intervjuet flere veterinærer i løpet av de neste par dagene. De alle visste alt om Addisons. En veterinær endelig ringte meg og før jeg kunne spørre henne noe, spurte hun meg når elektrolytter (“Lytes”) ble sist testet. Da hun fortalte meg at vi trengte å gjøre det først for å se om han var klar for en ny sjanse, og hvis det trengs for å bli senket, Jeg visste at dette var veterinæren jeg trengte å prøve. Etter å få Lytes resultater veterinæren fortalte meg, "Vi har en lang ventetid, det er ikke rart han ikke har følt godt, han er veldig over medisinert. "Lite visste hun vet akkurat hvor lang ventetid! Vi testet sine Lytes en gang i uken i over tre måneder. Det var litt over 100 dager da hans K endelig kom opp til litt over mellomtoner. Hun startet ham på 0,5 ml på den tiden og for de neste månedene, det ble senket til vi nådde 0,3 ml. Etter flere måneder, vi trengte for å bringe den tilbake til 0.32ml. Det dose har jobbet bra i mange måneder nå. Denne veterinæren var stor med Percorten, men ikke egentlig tror Prednisolon bør senkes. Jeg spurte henne om hun ville la meg prøve, vel vitende om at jeg ville se ham tett, og hun ble enige. Han er nå å få 1mg daglig.

Og nå, her er vi, med medisiner optimalisert, på nesten 6 år, vi har valpen at han skal ha vært i første omgang!

 

Vi vedtok Lexie fra våre lokale ly i juli 2010. Hun ble anslått til å være om 4-5 måneder gammel på det tidspunktet. Min mann og jeg tok henne hjem på en “rettssaken” mens vår 2 døtre var borte på sommerleiren, som min mann har allergier og nødvendig for å se hvordan han ville reagere. Vel, Jeg visste det øyeblikket vi hadde Lexie i vår varetekt at hun ikke skulle tilbake til at ly – hubby ville bare må leve med sine allergier!!

Innen dager for å være med oss, Lexie hadde en episode av oppkast og diaré, og en panikk tur til dyrlegen hvor hun testet negativt for parvo og ble sendt hjem med beskjed om å holde tilbake mat for en dag, og deretter starte et tørt diett. Hun spratt tilbake bot, og over den neste 2 år vil gå på å ha sporadiske anfall av oppkast og diaré, men det så ikke ut til å være noe for alvorlig. Hun var glad og aktiv, og syntes å være mest sunt. I løpet av våren og sommeren 2012, Vi la merke til andre symptomer, inkludert goopy øyne, øreinfeksjoner, og hud og pels problemer. Hun begynte å slikke potene overdrevet, til det punktet av råhet. De mage problemer fortsatte og ble stadig verre. Hun utmattet lett med trening og ville sove i løpet av morgenen, ikke engang gidder å stå opp for å spise frokost. En lørdag i begynnelsen av desember, 2012, vi deltok på lokale jule parade og deretter gjort et besøk til hunden parken. Lexie bare lå der som andre hunder kom rundt og snuste på henne – så ulikt Lexie. Senere den kvelden, Jeg gjorde en etter arbeidstid besøk til veterinæren med henne, som hun skalv og luktet morsomt (som ammoniakk). Veterinæren undersøkte henne og fikk ikke se noe opplagt til bekymring, og sa til å komme tilbake neste dag for bloodwork hvis hun syntes å bli verre. Vel, den kvelden var fryktelig, med Lexie risting ved føttene mine som vi prøvde å sove. Tilbake til veterinær neste dag for bloodwork. Heldigvis, veterinæren min mistanke Addisons da hun så bloodwork. Ved dette tidspunktet, Lexie var veldig syk og ble innlagt på sykehus for væsker og ACTH test, som kom tilbake positivt.

Plukke Lexie opp for å bringe henne hjem var en utrolig, emosjonell tid, som hun løp bort til oss med en slik lykke, og det var ikke et tørt øye i dyreklinikken!! Ved dette tidspunktet, Jeg hadde funnet hjelp gjennom den elektroniske Addisons samfunnet og hadde en flott veterinær som var villig til å prøve noe nytt – Low Dose Percorten. I dag, Lexie er 70 lbs og tar 0.4 ml Percorten, sammen med sin daglige dose av Prednisolon.

Jeg tror at Lexie kom inn i mitt liv for en grunn. Bor på at ly ville ha betydd visse død for henne, Jeg er overbevist om, og vår familie er i stand til å gi henne med spesiell omsorg hun trenger. På grunn av hennes, Jeg har ny “venner” over hele verden. Jeg kan ærlig si at Lexie har aldri vært bedre – Addisons diagnose var på ingen måte en dødsdom, men i stedet var et nytt liv!!

 

Jeg adopterte Dharma fra fylket ly da hun var 8 uker gamle. Hun var en av 7 valper, bor i fosterhjem. Jeg kalte henne for hennes tankefull natur; øynene hennes reflektert dypt vann. Jeg spøk ofte hun har en personlighet som bare en mor kunne elske; hun er bare så ... uh, Odd. Hun er det motsatte av alle ting stereotypisk hund. Da hun var 5 år, Jeg kom hjem fra jobb, på en onsdag, å finne 7 vomits, og 4 diarrheas. Jeg tok henne med til dyrlegen neste morgen. I løpet av det neste 3 uker(og noen hundre dollar), veterinæren min av 10+ år kjørte blodprøver og, slutt, sendte oss hjem med en diagnose av kreft (basert på "25 år med vetting"), en flaske med 20 mg prednison tabletter, og en sympatisk klapp på hodet. Jeg gikk for en andre mening. To uker og flere hundre dollar (mer) senere, vi landet på et sykehus fullt av spesialister. Etter jobb, på en onsdag kveld, they did a sonogram. Fortsatt ingen svar; som "ekspert" ville være i neste dag. Noen nevnte testing for Addisons (for en annen $250). The sonogram was $500+, og jeg innrømme, Jeg var på min arme råd, lurer på hvordan jeg kunne fortsette å betale for endeløs test med ingen svar. Jeg fortalte dem at jeg ville sove på det, og vente på videre tolkning av sonogram, den neste dagen.

Følgende morgen, ved 4:20 på morgenen, Jeg følte en merkelig følelse på halsen min. Det var Dharma pust, knapt. Hodet hennes var på skulderen min, og det tok meg litt for å innse at pusten hennes var svak og uberegnelig. Plutselig, Jeg innså kroppen hennes ble forvridd forferdelig, som en pretzel. Øynene hennes var helt blank. Jeg hoppet ut av sengen, kastet på klær, øses henne opp med et teppe, og løp til bilen. Jeg løp på tvers av byen, til stedet vi hadde vært kvelden før. Heldigvis, Jeg hadde skjedd å legge merke til de var en 24 time anlegget. Jeg gjorde 45 minutters tur i 25. Som jeg spurtet gjennom døren med Dharma i armene mine, hjertet hennes stoppet. Og det gjorde henne puste. Jeg ga henne til sentralbordet og sa, "Du kan hjelpe henne".

Nøds veterinær på vakt utført et mirakel, og brakt Dharma tilbake til livet, uten noen varige skader. Men vi visste fortsatt ikke hva som var galt med henne. ACTH testen ble utført, men resultatene ville ta 24 timer. De var ikke sikker på at hun ville vare så lenge. De gjorde utforskende kirurgi, basert på hva de så i sonogram. De mistenkte en blokkering. Alt de fant var unormalt små binyrene. Jeg vet ikke hvordan hun overlevde operasjonen. To mirakler i én dag.

Neste, vi ventet. Jeg ble fortalt at, hvis det ikke var Addisons, så var det nesten ingenting de kunne gjøre, som vi hadde allerede testet for, og kirurgisk søkte etter, alle bortsett fra de mest obskure.

Den neste dagen, da jeg fikk telefon om det var, faktisk, Addisons sykdom, Jeg gråt ukontrollerbare lykkelig tårer. I det øyeblikket, helheten av stress og angst av våre ildprøve skyllet over meg i en flom av lettelse. Det var endelig over. Vi endelig hadde et svar.

Jeg har siden reflektert over at hendelsesforløpet. Sinnsyk mengde penger det koster å komme til diagnose (la oss bare si det endelige tallet var mer enn jeg har brukt på min bil) er nok til å forårsake noen å reflektere. Min eneste beklagelse er det fryktelig lidelse som Dharma utholdt. Min eneste utfordringen er å tilgi den opprinnelige veterinær for å sende oss ned banen. Denne erfaringen lærte en mor til to voksne barn om en ny type kjærlighet. En som råder, selv om det ikke nødvendigvis trenger å.

 

Gracie er en 10 år gammel 134 pound engelsk mastiff. Gracie ble misbrukt før hun var 6 måneder gamle. På den tiden da hun gikk til en kjærlig familie. dessverre, at livet endte alt for tidlig med den tragiske ulykken. Mannen og barnet hennes familie ble drept i en bilulykke. Gracie trøstet mor for neste 6 måneder. Moren hadde da å flytte og kunne ikke ta Gracie med henne. Dette smertet henne så mye. Hun så inn i en redning gruppe.

Foster mamma lovet henne at hun ville vente på den perfekte familie å adoptere Gracie. Gracie bodde i fosterhjem for mye lenger enn normalt.

Jeg hadde en mastiff som ble diagnostisert med Addisons på 7 måneder gamle. Hun var ungen i kullet hennes og sto på dødens dør da jeg reddet henne. Når vi fant ut at hun hadde Addisons, hun bodde til 4 ½ år gammel. hennes nyrer, som aldri ble riktig dannet, ga til slutt ut på henne. Hun var min første mastiff og jeg ble forelsket i rasen til tross for problemene hun hadde. Jeg bestemte meg for at jeg trengte å redde en annen.

Jeg fant Gracie på nettsiden til redning gruppe jeg hadde begynt å hjelpe med. Jeg var bare trukket til henne og hennes historie. Jeg snakket med henne foster mor i timevis om henne. Vi begge visste at hun skulle komme til henne for alltid med meg hjem. Hun var flere timer unna, så foster mor og jeg møtte halvveis.

Straks Gracie kom opp til meg og min datter, og hun lente seg på beinet mitt og satt på foten min. Lean er alt for en mastiff. Hvis de lene seg på deg de liker deg. Det var kjærlighet ved første blikk for meg og barna mine.
Spol frem til 7 måneder senere, Gracie krasjet og kunne ikke komme opp min trappene. Min sønn bar henne opp og inn i bilen og vi stresset henne til min fantastiske veterinær. Jeg vil aldri glemme den dagen. Gracie var på IV og i en kennel med meg sittende på gulvet ved siden av henne. Veterinæren min gikk inn og satte seg på en tom kennel. Han fortalte meg at han skulle ta testen for Addisons eller at hun kunne ha en form for kreft.

Neste dag alle fire av mine veterinærer kom inn i rommet, og fortalte meg at hun faktisk hadde Addisons. En av dem sa han oppholdt opp halve natten på jakt etter mastiffer med AD, og ​​det bare ikke var for mange (på den tiden kunne han finner ingen). De fortalte meg at de var lei meg for at jeg nå hadde min andre Addison Mastiff.

Jeg fortalte dem at jeg var glad for at det var faktisk Addisons. Jeg visste allerede Addisons var håndterlig og en hund kan leve et fullverdig og normalt liv med det. Jeg hadde noen meds igjen fra min første jente. Min første jenta tok .8 mg Florinef 2 ganger om dagen. Vi startet Gracie på at dosen og fortsatte å spille med det i løpet av neste år. Hun til slutt endte opp på 1.5 mg Florinef 2 ganger per dag. Hun har vært på at dosen for 7 år nå.

Ingen kan fortelle meg at denne jenta ikke var ment å komme å bo hos meg. Foster mor hadde slått ned andre potensielle adopters grunn av et løfte hun har gjort til Gracie eier tidligere eieren for å finne den perfekte familien.

Når Gracie var 4 hun liksom kom ut av hagen min ved å gå under gjerdet mitt. Jeg hadde aldri trodd en 134 pund hunden ville gå under gjerdet mitt, men hun gjorde. Hun ble påkjørt av en bil og Animal kontroll måtte få henne av pol hals kjede fordi hun var å være aggressiv. Min nabo så dyr kontroll med henne og fortalte dem at hun bodde sammen med meg. De banket på døren på søndag. De hadde sin gode side vendt mot meg slik at jeg ikke visste at hun ble påkjørt. Så snudde de henne, og hun hadde en dyp flenge i brystet. Min bil var i butikken, og jeg hadde ingen måte å få henne til ER dyrlege. Dyr kontroll kjørte meg.

Jeg gikk kjører i døren skrek at hun hadde Addisons.

Veterinæren på vakt var mannen til en av mine veterinærer som brydde seg for Gracie. Gracie var på dødens dører; hun gikk grå og slapp. De doseres henne med høye mengder av prednison og plassert i en kiste tube. Hun hadde luft rundt lungene hennes. Siden ER veterinæren kunne snakke med mine veterinærer den kvelden, planen var å Gracie til veterinæren min i AM for kirurgi. ER veterinæren var bare ikke komfortabel å jobbe på en hund med Addisons.

Den neste dagen min fantastiske, fantastiske veterinærer ventet til sin lunsj time å gjøre henne kirurgi så alt fire av dem kan være der og overvåke henne. Hennes sternum ble ødelagt og de kunne ikke gjøre noe med det. De var i stand til å lukke såret og holde henne trygg. Hun utvinnes fra at.

Jeg fikset alle mine gjerder likevel, fra den dagen hun er veldig redd for biler på veiene.

Om et år etter at, Gracie begynte å gå opp mye i vekt. Mine fantastiske veterinærer (har jeg nevnt hvor mye jeg elsker mine veterinærer) gjorde en skjoldbrusk test og sikker nok hun hadde lav skjoldbrusk. Vekten kom av så snart hun ble satt på meds, og hun var tilbake til henne lykkelig sunn selvtillit.

I 2011, tragedien rammet min husholdning. Mine barns far ble drept i en bilulykke. Gracie er den typen hund som leser folk så godt. Hun trøstet meg og barna mine på samme måte som hun gjorde med sin første eier.
Gracie fortsetter å være ved vår side når vi føler ned. Igjen, ingen kan fortelle meg at denne jenta ikke var ment å være i våre liv.

For omtrent et år siden utviklet Gracie akutt innsettende glaukom og ble blind på venstre øye. Veterinærene mine klarte å krympe øyet hennes slik at hun ikke lenger hadde vondt. Hun kunne miste sin andre øyet når som helst, Men så langt dråpene jeg satt i hennes godt øye jobber.

Gracie har også kroniske subkutane cyster over hele kroppen. Hun har to som holder spratt og bli smittet. Hun tar nå antibiotika hvert 30 dager for 10 dager og som fungerer godt. På grunn av hennes alder og hennes Addisons, veterinærer, og jeg har valgt å ikke fjerne cyster.

Gjennom alt dette, Gracie har alltid vært en fighter og en mester. Ingenting får henne ned. Mine veterinærer fortsetter å bli overrasket av hennes.

Gracie slått 10 på februar. 5, 2015.

Ingen trodde hun skulle leve så lenge. Hun er fortsatt en glad jente, får rundt stor og er kjærligheten i mitt liv. Hun er virkelig mitt hjerte hund.

Dette er mer enn en historie om en hund med Addisons; Dette er en historie om en hund som ble satt på denne jorden for å trøste henne familier om gode og veldig dårlige tider.

Addisons er bare en del av historien hennes, men det viser også at en hund med AD kan leve livet til fulle og få gjennom tøffe tider også.

 

Kindle er en grå belgiske Shepherd (Tervueren) født i 2007. Hun var alltid (etterpåklokskap er en fantastisk ting) en masete valp med mat, men ellers er normalt for de første årene av sitt liv, og utmerket seg både i rasen utstillingsringen og i hennes første agility konkurranser.

I august 2011, hun begynte å dukke opp litt sløv - virket fint ellers, men bare ikke ha henne normal kjøring på trening og var bare litt rolig. En uke senere, hun kastet opp en hel kylling halsen som hun hadde fått til middag 2 netter før så av til veterinæren vi gikk. Ved dette stadiet hennes kullsøster hadde akkurat blitt diagnostisert som Typisk Addisons så jeg gjorde veterinæren klar, men som hennes natrium og kalium målingene var normale, veterinæren avvist denne muligheten. Han gjorde plukke opp et problem med hjertet hennes, så vi hadde en full hjerte test gjort som viste noen uregelmessigheter i rytmen. Vi ble henvist til Veterinærtreningsanlegg som lyttet til vår historie og den første de gjorde var å kjøre en ACTH-test og bingo vi hadde vårt svar. Kindle hadde Atypisk Addisons.

For den neste 18 måneder, hun ble opprettholdt på Prednison alene og fikk henne kjøre tilbake, fortsatte å konkurrere i agility og var veldig bra faktisk. Vi hadde flyttet byer og virkelig falt på beina med å finne en relativt ung veterinær som hadde vært veldig involvert med noen Addison saker under sitt første par årene i praksis.

I desember 2012, vi var ute av byen på et show, og hun virket bare ikke "riktig" på lørdag morgen. Vi pisket henne med til dyrlegen som gjorde Bloods og fortalte meg at hun var i full nyresvikt og vil trolig ikke vare hele natten. Men, en titt på hennes natrium og kalium nivåene fortalte meg at hun var i en Addison-krise og jeg overbevist veterinæren at dette var hva som foregikk. Det er ofte vanskelig å komme seg ut av byen veterinærer til å lytte til deg som han ikke visste hennes historie og også skjedde ikke å vite noe om Addisons enten. Han var stor, derimot, og gikk sammen med den gale kvinnen som insisterte han skrive et manus for Florinef som jeg tok fra den lokale apotek. Han så opp startdoser og hun bodde på klinikken natten. I will always be grateful that he listened and tried for me as the prospect of driving around a strange city on a Saturday afternoon trying to find someone who knew about Addison’s really did not appeal.

He rang first thing in the morning to say that she was bouncing around the cage, had ripped out her drip line and was generally being a pain in the butt. He could not get over the difference to the very sick dog who had arrived the previous afternoon. They ended up keeping her in for 48 timer, at the end of which I think they were well pleased to get rid of her 🙂 . Hun ble “hjelpe” i kenneler og får kos fra alle.

Som flest, Jeg har lært mye om sykdommen i årene siden hennes diagnose. Hun er nå en lykkelig, sunn, energisk, nesten 8 åring som skriker rundt som en valp med absolutt ingen bivirkninger i det hele tatt. Hun er den største gannet rundt mat og vil spise noe - vi har nå til å være forsiktig hun ikke får overvekt - hva en forskjell!

Hun trakk seg tilbake fra agility på 7 år bare fordi hun hadde brukket beinet som 2 år gammel (hun virkelig har vært min problembarn) og jeg ville ha henne til å stoppe før det forårsaket et problem for henne senere.

Hennes medisiner er bare en del av vår hverdag, og du vil aldri vite at hun har sykdommen. Hennes Florinef dose er ganske høy, men det er hva det er, og hun er fin på det. De der ute å fremme informasjon og hjelp til personer med Addisons hunder er fantastisk. Takk alle sammen!

 

Skye is a beautiful Tervueren who shares her life with Denise Strom in Sweden. To save you some “googling”, en Tervueren (alternativ staving Tervuren) er en belgisk Shepherd, named after a village in Belgium. Skye veier nå 24 kg (53 lb) og er 6 år. Hun ble diagnostisert med typisk Addisons for bare ett år siden tidlig 2016 i en alder av 5. Hun ble behandlet med Florinef til å begynne med og klarte seg veldig bra selv om natriumnivåene hennes alltid var på den lave siden.

Så i hele oktober & november 2016 hun fikk mange anfall av blodig diaré. Økte doser av Florinef, opp til 0,8 mg daglig, og ekstra prednison klarte ikke å forhindre tilbakefall. Denise begynte i CARE i november og presenterte Skyes symptomer mens hun ba om råd. Hun krediterer Merrie Gahr Spiekerman som spurte om Skye hadde blitt sjekket for pankreatitt. Denise tenkte på denne muligheten da Skye fikk diaré igjen, og denne gangen kunne hun ikke stå opp. Skye ble hastet til legevakten hvor de utførte en "hurtigtest" som var positiv & pankreatitt ble senere bekreftet av den spesifikke cPLI-testen. heldigvis, det var et mildt angrep. Skye fikk smertelindring, en økning i prednison, og viktigst, maten hennes ble endret til en fettfattig diett.

Denise ventet to måneder før hun rapporterte om Skyes fremgang for å forsikre seg om at alt gikk bra. Siden endringen i kostholdet nesten 2 måneder før, Skye har vært sunn og stabil på Florinef 0.6mg og 5 mg hydrokortison, og hennes elektrolytter er stor. Denises veterinær er motvillig til å redusere hydrokortisonet på dette tidspunktet siden Skye har gjort det så bra.

Skye hadde aldri hatt blodig diaré før hun fikk Addisons, så dette var et symptom som skilte seg ut. Denise ønsket å fortelle Skyes historie fordi hun mistenker at Skye ikke er den eneste hunden med økt mottakelighet for blodig diaré og/eller pankreatitt etter en Addisons diagnose. Selvfølgelig, dette kan ikke være aktuelt for andre, og den har faktisk ikke presentert som en svært sannsynlig problem blant de mange canine medlemmer i CARE, men det er verdt å huske på.

Skye - Denise S.
Klikk på bildet for å forstørre

Denise sender hennes oppriktige takk til medlemmene av CARE, spesielt til Merrie. Hun bemerker at Florinef-informasjonen i CAREs filer viser til å unngå fet mat, noe hun ikke var klar over før.

Daisy er en Jack Russell schnauzer blanding som deler sitt liv med Amanda Hutcheson & ektemannen Justin. Hun veier for tiden 14.8 lb og behandles med 0,2 ml av Percorten hver 28 dager. Daisy er omtrent 8-10 år gammel, hun absolutt ikke kommer med en fødselsattest!

Daisy ble hentet fra et eldre par i Texas som skulle besøke familie i Beaufort SC hvor Amanda bor. De listet henne opp i mange online "hunder tilgjengelige" grupper uten suksess. Amanda hørte om henne og tok henne umiddelbart inn, med håret helt matt og i utgangspunktet ser & lukter veldig ekkelt. Daisy ble barbert ned, dus, og fikk en ren helseerklæring fra veterinæren. Hun hadde funnet sin evige familie!

To år senere, i mars 2014, Daisy ble overkjørt av en golfbil kjørt av Amanda. Omtrent en måned senere, Daisy humør begynte å endre, hennes redusert appetitt, og hun var dehydrert. Et besøk til veterinæren for å få en steroidsprøyte og litt IV-væsker så ut til å friske henne opp & hun var tilbake til sitt normale selv.

En annen måned gikk, og de samme tingene skjedde igjen, så tilbake dro hun til veterinæren. Denne gangen tok de blodprøver sammen med den vanlige steroidsprøyten & IV væsker. Veterinærens konklusjon var at alt var perfekt.

en annen måned, og nå er det juni. Daisy krasjet – bakbenssvakhet, dehydrering, ingen appetitt, ikke drikker, gjør i utgangspunktet ingenting. Veterinæren som ble kontaktet ba Amanda bringe henne inn neste morgen. Amanda sov i badekaret med Daisy den natten & fikk henne til veterinæren tidlig neste dag. Daisy var knapt i live. Teamet satte i gang for å redde henne, og hun ble på klinikken i over en uke, kjemper for å holde seg i live. Veterinæren mistenkte at det enten var nyresvikt, Kreft, eller Addisons. Tusenvis av dollar og omtrent en uke senere, Addisons ble bekreftet med ACTH stim test juni 23, 2014.

Daisy kom hjem veier kun 4.3 lb. og hun ble opprinnelig behandlet med Florinef. Amanda begynte i CARE tidlig i juli 2014. Etter diagnosen hennes, Daisy hadde 3 flere addisonske kriser gjennom resten av 2014. Desember 3, hun ble byttet til Percorten & daglig Prednison og hun har holdt seg stabil siden.

Daisy fortsetter å imponere alle hun møter & elsker dem alle. Florinef er et flott alternativ for hunder med Addisons hvis kroppen deres kan absorbere det & de er på riktig dose. Daisys kropp kunne bare ikke metabolisere den ordentlig.

Det har vært en fantastisk reise de siste to årene med alle vi har møtt i CARE. Vi er så takknemlige for at vi fortsatt har Daisy med oss ​​og kan ikke takke denne gruppen nok for kunnskapen & forståelse alle har. Dere er alle en velsignelse og vi er glade for at dere alle er en del av livene våre.

En ekstra notat fra CARE er at på grunn av hennes erfaring med Daisy, Amanda valgte å bli en veterinær tekniker & har bare ett år igjen på studiene. Gratulerer Amanda, og takk Daisy.

 

Vi la merke til at Lucydog syntes å ha en blære infeksjon. Jeg tok henne med til legen på min fredag ​​off. Det ble bekreftet at hun hadde en UTI og også en øreinfeksjon. De trakk blod, men ventet med å sende den på min forespørsel siden det ville være en annen $200. De var bekymret for at hun ikke hadde vært å spise, men skjønte det kan ha vært fordi hun bare ikke føle seg bra.

Hun fikk antibiotika og virket litt bedre, men likevel var ikke spise. Hun hadde skjelving / risting, men hun har en tendens til å gjøre det mye når syk eller stresset. Jeg begynte å bli bekymret når hun ikke engang ville spise et margbein, skjønt. Da vi var begge på jobb onsdag. Da jeg kom hjem, Jeg gikk inn for å la henne ut av hennes kennel å gå potty ... og hun ikke kunne stå opp. Kunne ikke engang få potene til å samarbeide for å få dem flatt på bakken. Jeg freaked og umiddelbart gikk og fikk telefonen, heter Will og sa "Lucy kan ikke gå." Jeg ringte da veterinæren, som heldigvis ikke hadde lukket ennå (de ville i 15 minutter) og de fortalte meg å bringe henne ASAP.
Will kom hjem en og en halv time senere eller så, og de hadde vært i stand til å stabilisere sitt. De trodde det kunne være Addisons sykdom, som var heldigvis behandles. Den presenterer hos unge hunder, er mer vanlig hos kvinner, og hadde mange symptomer til felles. Vil fortsatt trodde det kanskje bare vært alvorlig dehydrering. Etter 2 skumle netter med henne i doggie sykehus fordi hun fortsatt ikke var sterk nok til å gå, de blodprøveresultater bekreftet Addisons sykdom. Den UTI og ørebetennelse presset kroppen hennes inn i en krise, og hun var sannsynligvis nær døden (hva om jeg hadde blitt sittende fast på jobb for 45 minutter lenger den dagen? omg). Heldigvis, det er mulig å behandle med en månedlig injeksjon, en hun trenger for resten av hennes liv. Men at livet vil være langt og lykkelig.

Så, vi har fortsatt en Lucy-livstid å regulere hennes sykdom. Men jeg er glad for å rapportere at mens jeg skriver dette, Lucy er høyt chomping et kuskinn bein som jeg kjøpte henne i buret hennes rett bak meg. Og annet enn en barbert labb der hun hadde en IV og super-hyppig peeing på grunn av hennes utvinning meds, hun er ganske mye tilbake til den samme ol 'Lucydog. Og vi elsker det. Jeg er veldig takknemlig for at veterinæren vår ga henne en rask og riktig diagnose og fikk henne tilbake på hennes føtter (bokstavelig) raskt.